Livet er som en 35 millimeter film

Livet er som et en 35 mm filmrull. Noen ganger utvasket, fargeløs og overeksponert og fulle av støy. Tapte minner som man må bruke fantasien for å gjenskape. Mens andre ganger klart og tydelig, kontrastfylt med lite støy. Også har man de mørke undereksponerte bildene, som man kanskje har tatt inne på et mørkt sted med en film med alt for lav ISO. Hva må man gjøre for å få det perfekte bildet? Hva er egentlig et perfekt bilde?

Ene fotolæreren min i York (se GPiYork) fortalte meg at da han tok bilder i sin utdanning, så prøvde han å ta så mye kornete bilder som mulig. Mye støy. Hvorfor? Fordi det var en måte å illustrere at motivet var ekte. Ser du på gammelt foto journalistikk er det bilder som er tatt fort og gærlig. Film med høy ISO verdi, mellom 4 og 800. Helst det siste. For da kunne man ta bilder raskt i alle situasjoner. Nyhetsfotografering ble, som det også blir nå, sett på som sannhetsfotografering. Det man tar bilde av, reflekterer den virkelige verden. Derfor ble bilder med mye støy ansett som sannere, enn bilder uten.

Dette førte til at kunstnere ofte siktet mot å ta bilder som var uten støy, kanskje underbevist. Og kanskje bare fordi bilder uten støy, viser mer detaljer og lar deg faktisk se hva du har tatt bilde av. Noe som ofte (ikke alltid) er viktig når man tar kunstbilder. Min fotolærer siktet andre veien. Han tok bilder for at de skulle se ekte ut. Se ut som det var sånn verden var. Ikke perfekte bilder slik alle andre tok. Og det gjorde kanskje hans bilder perfekte.

Så er det uperfekte kanskje mer perfekt enn det perfektet? Det er et spørsmål til en annen gang. Jeg sporer av alt for mye. 300 ord og ingen mening ennå.

Fra Januar til Mars var jeg i praksis i NRK Forbrukerinspektørene. Det var en enorm opptur, og jeg elsket meg på jobb. Det var også en stor ensom periode. Jeg følte meg alene, og uten kontakter. Selv om det ikke nødvendigvis var sånn. Jeg har mange gode venner, jeg kan ringe opp midt på natta hvis det er noe (tror jeg ^^ ). Så dro jeg tilbake til Kristiansand. Fra åtte til fire jobb, til nesten ingen undervisning. Og lite å gjøre; få mennesker rundt meg, mange som valgte å reise hjem og jobbe med prosjektet der. Lite faglig og sosial stimulans førte meg fra bare å føle meg ensom til å falle ned i nok en liten depresjon. Problemet denne gangen var at jeg ikke oppdaget det. Jeg oppdaget det ikke før i Mai. Hele veien fra starten av Mars til starten av mai gikk jeg bare dypere og dypere ned i meg selv. Til jeg havnet her jeg er nå. Undereksponert, og fullt av støy. Det er fint med støy i hverdagen. Det gjør den ekte. Men når det er så mørkt er det mer støy enn motiv.

Jeg må også nevne at jeg har i samme perioden snakket med en journalist i NRK som jeg skulle snakke med om prestasjonsangst og depresjoner dagen etter den natta jeg skjønte at jeg var deprimert igjen. Litt ironisk å snakke om det, men fungerte nok også litt som en terapitime på fire timer.

Men nå gjenstår en ting. Fremkalling og prosessering. I morgen bærer det til en fotobutikk for å få fremkalt min svart hvitt film, ISO400 hvis du lurer, så fare for noe støy. Får prøve å jobbe litt videre på fremkalling og eksponering av meg selv og. Vil helst ha det som min gamle fotolærer sa; realistisk, riktig med litt støy. Da er det ekte.

Legger til bildene jeg skal fremkalle når de er ferdige. Men her er et annet i mellomtiden

About the author: Oskar Gårdsrud Paulsrud