16 dager…

16 dager…

When you try your best, but you don’t succeed

Tears streams, down your face

I promise you I will learn from my mistakes<3

Opp, ned, ned. En dag er jeg helt fantastisk. Jeg forstår alt, skjønner alt, aksepterer alt. Dagen etter klarer jeg ikke høre på musikk.

Det er det jeg har opplevd de siste 16 dagene. Ja, det er en stund siden jeg skrev noe her sist. Denne bloggen er nesten mer en terapaut enn det er en blogg om mitt faktiske liv. Det er nesten litt tragisk. Jeg skriver bare her når jeg trenger å snakke med noen, men ingen strekker helt til. De siste tre ukene har ikke tanken slått meg engang, før nå, midt på natta i desember. 12 dager igjen til jul. 16 dager siden, 8 dager til, fire dager til dagen jeg hadde gleda meg til, som jeg ikke gjør lengre. Men men, sånn er det, ting tar slutt, og skaper nye ting. Nå rambler jeg igjen tilbake til tema.

På Lørdag satt jeg og så på NRK, og i en trailer til en ny NRK-serie ble det sagt følgende «Sorg er prisen du betaler for kjærlighet» Det var et sitat som traff meg veldig, etter å ha grått meg til søvne en uke. Sorgens uke var forrige uke. Det var hardt, og jeg tror ikke det er over. Jeg klarer ikke å høre på musikk. Overtolker alt. Må hoppe over flere av sangene jeg vanligvis digger. Selv yndlingsbandet Queens of The Stone Age sliter jeg med å høre på. Men kjære blogg, eller du tilfeldige menneske som av en eller annen merkelig grunn har kommet deg inn på denne artikkelen. Den som er litt for personlig til at jeg kommer til å dele den på Facebook, men allikvel legger jeg den ut på nettsiden min… (gjennomtenkt Oskar!)

Kjærlighet er avhengig av sorg og motsatt. Ting tar slutt, for at nye ting kan starte. Det er vondt. Det er forferdelig. For meg gikk det sånn her:

Dag 1, Skjokk, sorg, smerte

Dag 2, forvirret, skjokk, aksept

Dag 3 – 9 Aksept

Dag 9 – nå Smerte, sorg, tårer, krokodilletårer, iskrem, The nootebook, mer iskrem, busstur med musikk, mer tårer.

Nå er de søvnløse nettene tilbake for fult. De som jeg bare ble kvitt da jeg var hjemme. De som jeg gledet meg til å bli kvitt om 8 dager. De kommer nok heller til å være verre, tyngere enn de har vært på en lengere stund. Jeg føler ikke samme smerte som i deprisive perioder. Det er positivt. Det er mer som et tap. Som når man mister en person man er glad i. Det er vel forsovidt det, men med viten om at man kan treffe på personen igjen. Miste uten å miste. Rart, uvant, merkelig.

Søvnen er borte, akkurat som i deprisive perioder, men jeg tenker ikke negativt om meg selv, jeg er bare trist. Hvorfor var jeg ikke trist før. Hvorfor var det ikke før dag 9? Samvittigheten kommer, dårlig, hvorfor var jeg ikke trist? Hva var galt meg meg? Var jeg i skjokk i 9 dager. Men jeg tenkte jo fornuftig. Tanker… nei, stopp.

Søvnen er som sagt borte, jeg har måttet ty tilbake til mitt gamle triks, Taizé, eneste som fungerer. Mediterende musikk. Det er betryggende å høre på. Forsikrende og betryggende at jeg fortsatt føler den samme tryggheten for Taizé-salmer nå som før. Har tross alt et kors permanent på armen, hadde vært dumt om det hadde vært for overs.

Ja, unnskyld, vil ikke mer. Men tankene bare renner ut på tastaturet. Ut av fingrene mine, inn på ssd-disken på den bærbare datamaskinen, synliggjort av mange små pixler. Elsker, Elsker ikke? Det er ikke et spørsmål lengre. Nå trenger jeg bare tid. Tid til å komme meg på beina. Tid leger alle sår, og alt går bra til slutt.

Nå må jeg bare finne ut hvordan man selger ubrukte diamantringer…

Lights will guide you home

And ignite your bones

And I will try, to fix you

16 dager…..

 


Bare for ordens-skyld:

Sangteksten er ikke skrevet av meg, men av det britiske bandet Coldplay, er nok ganske åpentlyst. Låta heter Fix You.

NRK-serien sitatet er hentet fra er “Valkyrien”

About the author: Oskar Gårdsrud Paulsrud