Timelapse mot dårlig humør [Blogg]


Som journalist er man alltid ute og stresser. Deadline er en vegg man helst vil unngå å måtte gå rundt. Det er ett stressmoment jeg stort sett har klart å holde i sjakk. 

Som journaliststudent er man somregel ikke fult så stressa. Jeg personlig er svært motviert for studiet, og lesingen blir da storst sett av interesse ikke fordi man må. Selvom det og ved tilfeller skjer. Som journaliststudent i internpraksis er man stressa. PUNKTUM. Det er fakta og ingenting du kna gjøre med det. Deadline er alltid kort unna (akkuratt som i arbeidslivet). Man setter et forventningspress på seg selv, og man setter en forventning til gruppa, redaksjonen. Alle må produsere for å kunne fylle ut sendinga eller få nok nyheter på nettsiden. Blir stresset høyt ved alle disse fire delene av praksisen går det for noen ikke helt slik man har tenkt. Slik gikk det med meg.

Jeg har tidligere vært åpen om at jeg har hatt litt psykiske vansker, men jeg vil ikke legge noe stor vekt på det. Det handler ikke om meg. Det handler om alle som føler litt press. Som jeg sa, da jeg ble intervjuet av studentavisen INSIDE i Januar 2015. Jeg vil ikke at dette intervjuet skal føre til en sak som handler om meg, jeg vil at det skal handle om alle, det skal hjelpe andre. Det samme er tanken min bak denne artikkelen. Ja, det handler om meg, og ja, jeg skriver dette for meg selv, og for å klarne tankene. Men vær så snill å ikke tolk dette som et «uff, jeg har det så forferdelig»-innlegg.

DSC_0175

Denne uka etter 4 uker med praksis (hvorav første uka var innføring) rant det litt over for meg. Jeg hadde kjent litt på at jeg var stresset og kontaktet derfor velferdsordningen til Studentsamskipsnaden for å kunne få snakke med en psykolog. (Det er kanskje tabu, men søren heller! Skjerp dere. Hadde jeg ikke gjort det så hadde jeg kanskje sittet innelåst i mitt eget klesskap nå.) Jeg gjorde det for å kunne holde psyken i sjakk. Noen mennesker lever med følelsene utenpå kroppen, og trenger kanskje litt terapi av noe slag for å holde seg selv i sjakk. jeg er en av dem. Desverre fungerte ikke disse timene hos studentvelferden så godt som jeg hadde håpet. Og det førte vidre til at jeg måtte ut. Bort fra stresset. Bort fra tankene. Blir jeg ferdig, rekker jeg ditten, rekker jeg datten. Sak A går i dass, rekker jeg å lage sak B? Ja! Nei! Stresset bygger seg opp, og jeg ender opp med å ikke få gjort en prikk. I går ble begeret fult og jeg tok kontakt med de jeg kontakter når noe sånt skjer. Og A førte til B. To sykedager, eller psykedager som jeg liker å kalle dem. For man må være ærlig med seg selv. Det er eneste måten å komme videre på.

I dag tok jeg da turen i skogen med tre kameraer og tre mobiler for å koble av, la tankene leve et helt annet sted. Jeg kommer nok til å publisere et bildegalleri, men ikke i dag. I dag får dere se ett av bildene (noen av dem kommer også på Droidnytt). Og en timelapse av at jeg tar bildene.  Håper dette er til nytte for noen, det hjelper ihvertfal meg.

The OGP

About the author: Oskar Gårdsrud Paulsrud